Dr. Mabuse i Norge

[Savage]

Tittelen henspeiler på en legendarisk spillefilm;

Testament des Dr. Mabuse

Sort/hvitt spillefilm av Fritz Laing, 1933.

Filmen gjenkaller et evig tilbakevendende syndrom, heretter kalt Dr.Mabuse-syndromet. Syndromet gjør seg gjeldende like så vel i dag som igår. Tema er egentlig hentet fra en film, men filmens tema er inspirert av astrale/mentale/spirituelle eksesser og mekanismer, så de er fokus her, ikke filmen.

Filmen handler om åndelig smitte. Som vi vet, det meste er smittsomt, ikke minst ubalanser. I filmen blir psykiateren som behandler pasienten astralt invadert og rett og slett besatt av pasientens besettelse.

De aktuelle sosiale relevansene finner man i alle yrker der man skalter og valter med andre individer, og oftest heller vil dø enn å innrømme feil.

Dr. Mabuse og psykiatrien i Norge

Psykiatrien spesielt i Norge lider av et Dr. Mabuse syndrom. De mest åpenbare sinnslidende er kledd ut i hvite frakker og nyter anseelse som landets fremste psykiatere. Det er ikke mange årene siden en av overlegene ved et av våre største mentalsykehus, gikk av med pensjon, og ble da avslørt som alvorlig sinnslidende, og kunne ikke godta eller forstå at han var pensjonert. Han fikk lov til å herje litt i korridorene ei stund, og "behandle" pasienter. Hvor mange sinnslidende psykiatere er det som ennu ikke er avslørt?

CIA, Marshallhjelpen, og Gaustad psykiatriske sykehus.

De er noen de samme individene som var ansvarlige for CIA`s forsking på norske mentalpasienter fram til på slutten av 70-tallet. Blant annet på Gaustad, hvor man eksperimenterte med kjemisk lobotomi, og bruk av LSD under forhør.

Anbefalte søkebaser, Arbeiderbladet, Dagbladet, ca 84 - 90?

Disse pasientenes lidelser finnes antagelig ikke opptegnet noe sted. Saken ble kjent i pressen på midten av 80 tallet, men ble svært raskt dysset ned. Dette var en ledd
i Marshall-hjelpen, og kan krediteres de regjeringene våre som solgte torturrettigheter på norske syke, til CIA. I Norge har man aksepterte tradisjoner på å brenne kompromiterende
arkiver.

Norsk psykiari durer videre, ødelegger friske mennesker, og slipper sinnslidende mordere og voldtektsforbrytere løs på ei fredelig og forsvarsløs sivilbefolkning. Gang på gang.

Herodisk

Mange tjener, og eller unngår å tape på å dekke over. Og det er helt klart gråsoner og. Alle samfunn har en kriminnalitet, spørsmålet er hvordan den er. Men den skal ikke strekke seg for langt inn i maktens korridorer. Og korrupsjon kan være så mangt, det behøver slettes ikke ha noe med penger å gjøre.

Den kan være emusjonell. Som for eksempel det "politisk korrekte"
hylekoret? Opportunistisk inntil det herodiske?

Dr. Mabuse lever i beste velgående i Norge

Norsk rettsvesen kan trygt regnes som et av verdens dårligeste, og vi kan antagelig sammenligne oss med Tyrkia og Somalia når det gjelder rettsikkerhet. Våre dommere har blitt forbryternes beste hjelpere, og "lov"makernes sykelige opptatthet av forbryternes ve og vel, går absolutt og nærmest konsekvent på bekostning av hensynet til deres ofre.

Dommerstanden har viklet seg inn i en falsk "humanisme" og rett og slett blitt forvaltere av et forbrytervelde. Selvgode og maktglade norske dommere er minst like feilbarlige som alle andre, men innrømmer de noen ganger feil?

Neida, de forsetter å dømme uskyldige, mens de syr puter oppunder armene på tobente skadedyr. Justismord hører til dagens aksepterte orden innenfor vårt "rettsvesen". Selvfølgelig stilles ingen til ansvar for å urettmessig å ødelegge andres liv. Og det skjer litt for ofte i norske "rettsaler"

I Stalins ånd

I politikken finner vi politikere med "liberal" maske, men bak den lyserøde hansken, kjenner vi litt for ofte jernneven til Stalin. Noen av dem som besatte av Stalins autoritære ånd, og viker ikke av veien for å vanemessig føre folket bak lyset, " til deres eget beste".

I alle yrker hvor man har makt over andre mennesker, er Dr. Mabuse et stadig tilbakevendende spøkelse. Det som skiller psykiateren fra den "sinnslidende" er ofte at den ene har nøkler.

Voldtekt er i praksis ikke lengre straffbart i Norge!

For å bevise dette, påkaller jeg det triste faktum at i Norge fører kun 5 % av alle anmeldte voldtekter til domfellelse. Og om det gjør, så er det latterlige reaksjoner.

I stedet straffer norsk rettsvesen ofrene, både i sin stemoderlige behandling av disse,
og gjennom sine "dommer" å signalisere at voldtekt er ok, og at de krenkede ofrenes integritiet var intet verdt!

Bare det at voldtekt ikke lengre straffes i Norge, er i seg selv nok til å klassifisere regjering, lovverk og rettsvesen som et plutokrati.

Norske politikere er oftest noen feige hyklere. Joda, Dr. Mabuse har gode kår i Norge...


.

[Savage]

Så, hvorfor slik en besk tirade på et koselig sted som dette?

Jeg synes det er viktige aspekter å gjøre kjent. Norge som det er bak den fine fasaden.

Overbetalte monstre i hvite frakker

Om en som er i, eller har vært i psykiatriens klør skulle gjøre dette her, ville det ganske sannsynlig bli brukt mot vedkommende, så fort disse klønene i hvite frakker fikk klørne i
vedkommende. Norsk psykiatri har tradisjoner for å kvitte seg med, eller latterliggjøre sine kritikere ved rett å slett gjøre deres kritikk til endel av et patologisk mønster. Det blir gjerne vevet inn i deres diagnoser, slik at kritikken således kan uskadeliggjøres og forstummer. Jeg nevner ett navn, Arnold Juklerød. Han førte i mange år en tapper og utmattende kamp mot disse monstrene.

" Kverulant paranoia"

For å forsøke å uskadeliggjøre ham, tilføyet psykiaterne ganske enkelt en ny diagnose, "kverulant paranoia" og forsøkte således å gjøre hans kritikk av deres umenneskelige overgrep mot ham, til et uttrykk for hans "mentale lidelse". (Søk på Arnold Juklerød. )

Og de lykkes nesten, men han søkte tilflukt i lyset, og lot ikke disse svina maltraktere ham i all stillhet, slik som de vanligvis i fred og ro kan gjøre, når de uten vitner, og uten samfunnets kunnskap om det ødelegger sine ofre. Så Juklerød er en sann hverdagshelt, og fortjener å blit tatt på alvor, ikke som psykiatrene forsøkte å få det til, å latteriggjøre ham.

Dette er blodig alvor for dem som kjenner hvor skoen trykker. Og dem som de klarer å å sykeliggjøre, blir svært sjelden igjen istand til å heve sin røst. Og gjør de de, kan det være stor fare for at de blir tvangsinnlagte.

Men jeg kan spy på hodene til disse svina, så mye jeg vil, så lenge jeg beveger meg innenfor lovens rammer.

Rettsvesen og "rettsvesen", Fru Blom...

Det samme gjelder "rettsvesenets" ofre. Om de er straffet for noe tidligere, eller om de er urettmessig justismyrdet, er de allikeve stigmatiserte, eller svært lette å mistenkeliggjøre. Man kan lett tillegge dem subjektive motiver, og spille på det at i fengslene sitter de " bare folk som hever de er uskyldige".

Likeledes har " rettssvinene" intet slikt å mistenkeliggjøre mine motiver utifra, så jeg kan hugge også disse korrupte maktmisbrukerne med ord.

Så er det også ofte slik, at dem som ser det som jeg ser, ofte opplever det selv, og ofte er i den stilling at de av forskjellig grunner ikke er istand til å heve sin røst. Og ofte er de så nedbrutte av "behandling" at de ei heller har overskudd til det. Så jeg må svare mine kritikere med de vakre ordene de ynder på pynte seg med , " Du skal ikke tåle så inderlig vel..."

Maktsyke plutokrater

Det er en forbannet plikt å rase mot overgrep og urettferdighet. Men det er på ingen måte behagelig, tids- og ressurskrevende er det og. Det kan også være både stigmatiserende for en selv, og også farlig. Og det er sant, det er farlig å kritisere makthaverne, når makthaverne har feil.

Det bringer oss inn i det rottereiret som kalles for Stortinget. Men politikernes skitne rulleblad, og partienes, er så bedritent at det krever en egen post. Og gjett om de skal få passene sine påpisset av meg.

Det er mange skjevheter i vårt så på overflaten "menneskevennlige samfunn", som ikke skulle få passere upåaktet. Taushet om det, og at det skjer i stillhet, eller at man gir faen er ofte ei forutsetning for at disse maktmenneskene i fred og ro skal kunne ødelegg friske folk for livet.

Forbryternes beste hjelpere

Samtidig som de slipper mordere og voldtektsforbrytere ut på gata igjen, bare måneder etter deres siste misgjerninger. Hadde det skjedd en gang, eller to ganger, var det kanskje ikke noe å piske opp en storm av. Men det er faen skjære mønsteret, det er det som er normalen, og det kan vi ikke la gå upåaktet hen.

Fordi det koster. Fordi det har uskyldige ofre. Dem som blir drept av frittgående galninger, ofte av ekstisk opphav nu for tiden, og dem som blir vodtatte av disse, som oppurtunistiske og ansvarsløse politikere, et halvkorrupt "rettsvesen", og imbesile og selvforherligende psykiatere daglig slipper løs på det norske folket.

Og ingen av dem er noensinne ansvarlige for sine handlinger sånn sett heller. Å neida. I tillegg til blir disse ofrenes familier også ofre. Hva slags jævla samfunn er det vi ønsker?

Så alle disse maktmenneskene må rives ned fra sine pidestaller. De må avsløres, og strippes for respekt.

Alle lovlig midler må brukes, også det å frata dem enhver personlig "ære" som ikke er relvant, fordi det er et av deres våpne. Folk har tro på at disse er hederlige, og gjør sitt beste!

Men det er ikke slik. De er i hovesak besatt av sine halvskitne subjektive motiver, og gjør alt annet enn sitt beste. Så dette er en begynnelse, en mild og forsiktig begynnelse. Argumenter og kjennskap til deres rulleblad og synderegister, er intellektuell våpnen som kan brukes mot dem og få disse klovnene ned på jorda, der de hører hjemme.

Injurierende?

I tillegg finnes det masse informasjon som man ikke kan publisere, men som allikevel kan spres privat. Det går så fint så. Man ønsker jo ikke politiet på døra. Jeg har forresten intet imot politiet, de gjør oftest en god jobb under svært vanskelige omstendigheter, og også noen ganger farlige.

Det forhinderer ikke at jeg selvfølgelig tar avstand fra Den Norske Statens misbruk av politiet mot egen befolkning, som for eksempel i Stilla. Men det er ikke politifolkenes feil, de var utkommanderte. Så selv om jeg lå oppi Stilla selv, og politiet lot seg bruke som motstanderens redskap, så gjorde de en jobb som de som politifolk ikke kan nekte å utføre. Men politiet misbrukes ofte av politikere, psykiatre og "rettsvesen".

Det er dem bak hånden som styrer redskapet som må angripes.

På lovlig vis, selvfølgelig.


.